Nordsjørittet 2012

Først suste Geir forbi meg. Var ikke kommet langt på veien mot Hellvik da, gitt. Så kom Frode. ”Heia Marit” hørte jeg, før en kjent drakt fløy forbi i støvføyka. Arild tok meg igjen i bakkene opp fra Brusand, og jammenmeg var det ikke Espen som seilte forbi etter undergangen på Varhaug. Egil visste jeg at ikke kom til å kjøre meg inn, for han startet så sent. Trond hadde jeg et ørlite håp om ikke å se før Stokkelandsvatnet, men den gang ei. Ved nedkjøringen mot Frøylandsvatnet hørte jeg en munter heiing ”Heia Marit, heia Marit, tralalala”. Helgesen i støtet.

Ulempen med å starte i pulje 5 sammen med damer elite (yeah, right…) og de 100 damene med best seeding var at jeg 1) var så mye dårligere enn 90% av dem at jeg ikke hadde nubbesjans til å bite meg fast og 2) var såpass mye bedre enn 10% av dem (eh, kanskje vi egentlig bare snakker 3%?) at jeg dro fra dem. Resultatet ble at jeg syklet i ensom majestet hele rittet. Rent bortsett fra at det regnet spreke karer som suste forbi og som jeg bare kunne drømme om å hekte meg på. Eneste gang jeg fant en rygg å ligge bak var på R44 mellom Ogna og Brusand. Rett skal være rett.

Jeg lurte med meg Arild på foto-session før start før jeg beinfløy for å finne startbåsen!

De gamle draktene er mye finere enn de nye, synes jeg.

Familien Bergjord. Egil og Ellen. Spente før start? Tøff jente!

Geir etter målgang. The winner!

Tron, Marit og Arild, Jan Owe og Arild. Fornøyde etter målgang. Ser at Trond har et kledelig saltlag på øyenbrynene. Tron, du må trekke ned hjelmen sånn at den skygger... Men du va goe!

Dagen startet med hyggelig prat i bilen sørover. Arild og Jan Owe i baksetet koste seg med kaffe og røverhistorier. Vi foran forsøkte å komme med noen innspill, men kom nesten ikke til orde. Sjåfør Joffa smilte i skjeggstubbene da temaet (for n’te gang) dreide inn på morgentoalettet. Bokstavelig talt. Men det er viktig, det der. Jaffal når gutta har passert 50. Hvilket for en 23-åring må oppleves som uendelig lenge til. Kult om guttungen er like sprek som faren sin når han kommer så langt i livet.

Egersund møtte oss med duskregn, og jeg tror nok ikke jeg var alene om å ikke ha lyst til å stige ut av bilen. Jannien rett i do-kø, Døhlen satset på litt mer anonyme fasiliteter nærmere sentrum. ”Eg vil jo’kje at folk ska konna ta tiå på meg!”.

Ikke mye tid til oppvarming, gitt. Jeg rakk fire drag i bakken opp til Frelsesarmeen før det var å hive seg i startbåsen.

Kan jo lure på hvorfor man gjør dette her. Er det fordi det er kult å snakke om etterpå? For godt er det definitivt ikke. At pulje 6 med ville menn ble sluppet ut 5 minutt etter damepuljen var ikke nødvendigvis noe scoop. ”HOLD HØYRE”, brølte gutta, i den bratteste nedoverbakken mot Hellvik. Guttlarina, vi damene som fremdeles holdt følge var jo vettskremte. Gutta kjørte som de hadde fanden i hælene, og tok overhodet ingen hensyn til at det var damer på veien. Og sånn fortsatte det, egentlig. Rulle på rulle tok meg igjen, og 5 – 6 ganger ble jeg dultet til side av sånne idiotiske sneiere som la seg inn når de var på høyde med meg. Det ble litt hoiing og skriking fra min side – jeg var ganske livredd opptil flere ganger. Så viktig er det ikke at man dytter medsyklister over ende. Kunne tro det sto om livet. Men når det er sagt, må jeg berømme gutta boys fra Fladepedal. De var riktig så høflige og holdt behørig avstand. Var vel redde for å bli hengt ut, tenker jeg.

Oppløpssiden er noe eget. Medalje fikk vi alle, og Arild skulle hjem og forære sin til fruen. Før han skulle vaske gulvene. Men, eg vett nå’kje eg. Kanskje han bare skrøyde seg opp.

Well done, folkens.

Hilsen Månestråle

Geir Tellefsen - 2:56:40 (så jeg bare snurten av)

Frode Tufteland - 3:06:55 (hadde åndsnærværelse til å hilse)

Espen Krogh – 3:09:47 (kjappesen, seig som tanntråd)

Aril Sigve Døhlen – 3:10:08 (sterk som en okse, alltid)

Jan Owe Jakobsen – 3:12:07 (assosiert medlem nr. 1, kvalifisert via godkjent deltakelse på lørdagsturer)

Tron Bjelland Helgesen – 3:24:56 (smilende saltgruve)

Ståle Størkersen - 3:46:08 (søren åg, han slo meg i år igjen!)
Marit Helen Jakobsen – 3:55:05 (ønsker å bli kalt Månestråle, men gir snart opp og gir etter for kallenavnet ”Hingsten”)
Karsten Haga - 4:22:43 (såg'kje snurten av an)

Ellen Bergjord - 5:55:23 (assosiert medlem nr. 2, kvalifisert via papsen og super innsats)
Egil Bergjord – 5:55:25 (årets comeback-kid, og hjelperytter for sin flotte og spreke datter!)
Kilde: http://results.ultimate.dk/smartres/?eventid=1005

Le tour de Vormestrand 2012

Millom bakkar og berg inni Ryfylke, heve Fladepedal hatt sin årlege Tour de Vormestrand.  

TUSEN TUSEN TUSEN TAKK til Tollak og Kristine som kjørte følgebil!

Lenke til hele fotoalbumet.

Fra venstre: PC, Eirik, Egil, Johan, Marit, Pål, yngvar, Geir, Stein Morten, Tron, Wilhelm og Karsten

Fladepedal i et nøtteskall. Hallo, PC, kor ska du?!

Fulle av pågangsmot.

Skikkelig pingletempo langs Bjørheimsvatnet og Tysdalsvatnet. Vi snakker føling på tenna.

Første strekk i feltet kom opp Målandsdalen. Ikke akkurat uventet. Tradisjonen tro ble det avtømmings- og påfyllingspause på toppen, før vi suste nedover mot Årdal. Yihaa – det går fortere nedover enn oppover! Gjengen rundet Årdal i samlet tropp, men i Riskadalsbakkene ble det stopp. Jaffal for Egil, som gjorde et glitrende comeback. Men ikke mer stopp enn at fyren knirket seg opp til toppen uten hjelp. Well done!

Første pause. Trenger vel ikke fortelle hvem som er Kongen.

Tollak og Kristine hadde fylt opp bilen med bananer nok til halve slekta til Julius, men jeg skal si de gikk unna. Vi er nok ganske enspora i kosten…

Svosj, og vi var nede ved avkjøringen til Fister. ”Møje lettare å kjøra rundt Fister” kvitret Yngvar da vi var kommet så langt opp i bakken at det var for sent å snu. Men hallo. En ekte Fladepedaler tenker ikke på hva som er lettest. Vi velger kun de tyngste alternativene. Man er da skikkelig mannfolk, må vite.

Følgebilsjåførene fikk behørig informasjon om Morten Klepp-hålå, og heldigvis gikk heller ingen dette året i samme fella. Det er sykt deilig å renne nedover mot Hjemeland fra toppen, nesten så man blir så susa at man blir helt rusa.

Egil forsøkte forgjeves å holde tempoet nede med sitt ”Hold an, det e leeenge te ferjå går!”, men… det går alltid like fort nedover mot Sandestøå. Og det er alltid like deilig å campe foran kiosken når sola steiker. Vi har ikke den store heiagjengen, men de tyske bobilturistene duger. De nikker anerkjennende nok til at det med litt godvilje føles som fan-skaren.

 

Wilhelm sliter med bremsene. Heldigvis hadde Månestråle et ekstra sett på lur.

Ferjeturen over til Nesvik går alltid for fort, og vips er det bakker igjen. Og tunneler. Mange. Følgebilsjåføren kjørte som han aldri hadde gjort annet, og lyste flott opp for oss i de mørke hullene. Sola skinte og livet var slett ikke verst. Eh, jaffal ikke før oppoverbakken etter Vindsvik å di. Salte peanøtter, den er seig den bakken der. Jeg hang meg på Wilhelm. Hørte på lyden at han slet med bilhulebetennelse og benyttet anledningen til å henge meg på. Taktikken min er å lete etter svakhetstrekk. Funker hver gang. Egil ga seg på topp, altså ved kommunegrensen i Eidadalen. Men ikke før han hadde blottet sin flotte overkropp. Stakkars Kristine, hun sto i fare for å bli sjokkskadet, men damen tok det med fatning. Halvgalne middelaldrende menn er ikke hverdagskost.

Nytt påfyll av bananer, nøtter og sjokkis og vi suste nedover Kilane. Blåste gjorde det, såpass at jeg hadde mitt svare strev med å holde sykkelen på veien. Og så kom den nye asfalten! Wow. Lekkert. Der vi i fjor i pøsregnet kavet oss over mange kilometer med sørpe gled vi nesten umerkelig gjennom den nye tunnelen og inn mot Hålandsosen. Konge!

Eidadalen. Før blottingen.

Eidadalen. Aldri før har den sett råere kropp!

Så ventet Lovra. Puh, lang den bakken. Egil tronte i følgebilen, og Steini måtte innom noen kilometer da det sa pang i kneet. Vi andre padlet oppover. Og oppover. Og oppover. Pål var litt bekymret for om pulsen min gikk for høyt, og lurte på hva den lå på. ”Vet ikke”, svarte jeg, ”men det går greit. Jeg kjenner jo kroppen min ganske godt etter hvert.” Hvorpå Eirik (den fikk du på straffemerket, unge mann) var kjapp til å replisere ”Ja, og itte så mange sykkelturer i lag meine me og at me kjenne kroppen din ganske godt”.

Geir og Johan fikk så fryktelig kløe i musklene at de dro fra feltet, men resten av gjengen kom relativt samlet fram til Sand. Vi snek oss via Laksestudioet, bare for å havne i full feiring i Gatå. Ryfylkedagene, må vite. Hele halve Ryfylke må ha vært samlet der. Jeg hintet frampå om at sånn er det på Sand hver lørdag, men tror ikke de trodde meg.

Vel over på Ropeid samlet vi troppene og la modig i vei. Johan og Geir så vi vel bare skittstripa på, men resten av gjengen gjorde et tappert forsøk på å holde følge. Ingen lett sak for gamle hippier. Godt oppe i bakkene mot Drengstig kom vi plutselig på at Wilhelm ikke var med, og kommanderte følgebilen til å lete etter ham. Heldigvis! Han hadde (typisk Wilhelm) ”bare fylt vann, og da jeg kom ut var det jo ingen der og jeg ante ikke hvilken vei jeg skulle sykle”. Forsøket på å holde følge står til nesten godkjent. Takk og lov at vi hadde følgebil, for lyset i både Drengstigs- og Almenningstunnelen var slått av. Det er nesten på grensen til ikke å være kjekt når vi runder svingen og får øye på Himmelstigen. Eller Skaret som det visstnok heter. Veien går bare oppover, oppover og oppover. Men vi klarer det utroligste. Nedover mot Vatlandsvågen går det som det suser, og etter noen svinger og bakker og humper og enda noen bakker er vi på Hebnes, og etter enda noen bakker og mye vind og til slutt en murerbakke (tenk; mureren som står og murer opp veggen) er vi plutselig i paradis. Det er utrolig herlig å vipse av seg pedalene og stå av med god samvittighet! Jeg må få lov til å takke Stein Morten for århundrets kompliment da det blåste som verst. ”Legg deg bak meg”, kommanderte jeg, ”så skal jeg ta vinden for deg”. Hvorpå Steinien stønnet ”Men du e jo så liden, Marit, det nytte jo ingen ting!”. I will love you forever.

Framme! Eirik og Tron.

Ahh! Joda, det smakte å sette seg ned og innta noe flytende... Framme på hytta til Egil.

Etter et kort pit-stopp på hytta med nødvendig renhold bar det av gårde til byen for sjåførene, Karsten, Wilhelm og Marit. Sjåføren skulle rekke en spillejobb i et bryllup, så det var bare å gi jernet. Tredje siste bil om bord på ferja og vips så var vi heime i byen før klokken hadde slått syv. Tenker nok festen på Vormestrand var godt i gang allerede, ja.

Supre Sjåfører!

Totalen ble 2100 høydemeter fordelt på 11 mil. Ikke verst.

Takk for turen, gutter! Gleder meg til Hemsedal.

Månestråle